Hipp - Stopp !

Etter et legebesøk for litt siden fikk jeg en oppfordring om å bevege meg mer. Helst trene. Men det går jo ikke med angst. Jeg vil ikke risikere og få anfall etter anfall inne på et trangt og svett treningssenter. Uaktuelt. Så da bestemte jeg meg for å prøve å ta noen gåturer i løpet av uka. Det startet faktisk super bra! Gikk to til tre gode turer i løpet av uka. Eksponerte meg max for angsten. Kjente hjertepumpa, svetten, alle tegnene på anfall. Men jeg beit tennene sammen. Prøvde - virkelig. Men faktisk etter kun en uke begynte det å verke i hofta og gjør det fortsatt. Det gjorde og gjør faktisk så vondt at jeg vurderte/vurderer å dope meg på smertestillende eller tømme hele ibux kremen. Når det verker er det så ille at om jeg sitter litt for mange minutter (kun snakk om 4-5 minutter) i en stilling stivner hofta. Går jeg kan jeg risikere at hofta/benet/kneet gir etter og jeg må finne balansen igjen. Så valget mitt har vært - jæ-vl-ig vond hofte eller stiv nakke og litt hodepine. Valget falt da på nakke og hodet. Dessverre!

Jeg har ikke ord for hvor frustrerende det er. Det skaper jo bare mer av det jeg vil bli kvitt. Mer av det som er med på å holde meg nede. Jeg har jo ikke fått lov til å klarte et lite steg opp på stigen igjen. Jeg var på toppen. Og har falt helt ned og gjerne enda litt til også. Og på grunn av slike ting kommer jeg meg ikke opp. Jeg ligger fortsatt i bunn. Det er så vondt. Det er så trist og leit.

Jeg føler jeg prøver hver dag. Hele tiden. Med alt jeg vil. Alt jeg gjør. Men det er hele tiden noe som holder tilbake. Noe som får meg ned igjen. Uansett. Når er nok, virkelig nok? Er det meningen av vi skal orke og takle alt dette? Innimellom trenger man litt fri og pusterom for å hente seg selv inn igjen. Når får jeg det? De siste årene har egentlig vært vanskelige, tøffe og utfordrende. Presset mer og mer ned for hvert år. Fra å være midt på stigen til å ligge godt under bunnen.

I dag har jeg prøvd, for harde livet og orke å gjøre noe, etter en helvetes natt. Når jeg la meg lå jeg å vred meg og huffet, hoffet og offet frem til klokka passerte 4. Da hadde jeg ligget rett, sidelengs, oppå dyna, under dyna, ja, tror jeg prøvde alle mulige muligheter. Søvn? Neida, det skulle jeg ikke se noe til. Klokka var vel nærmere 06:00 da jeg endelig sovnet og klokka ringte igjen 08:00, men orket ikke stå opp. Ble liggende til 09:00 ca. Da måtte jeg opp. Har egentlig hatt lyst til å ligge på sofaen og synke lenger og lenger ned i den, i hele dag. Men har fått gjort litt her hjemme. Etter mye pushing fra meg selv. Så nå orker jeg rett og slett ikke å gjøre noe mer i kveld. Nå skal jeg synke langt ned i sofaen og bli her til jeg må legge meg.

Musikk - Trist

Jeg er så kvalm. Jeg blir kvalm av å være ute. Kvalm av redsel. Nå har jeg bare mest lyst til å gro fast i sofaen resten av året.Det er det som føles trygt og godt. Alt annet er bare utrygt, gir redsel, nerver, kvalme og alle andre vonde følelser som finnes.

I dag var jeg ute å kjørte bil. Det kom mange triste, rolige sanger etter hverandre og jeg kjente jeg gråt. Innvendig. Jeg er tom for tårer. Ansiktet stivner. Jeg blir tom i blikket og jeg kjenner hjertet gråter. Jeg føler meg tom. Helt tom. Jeg har ingen å snakke med om noe. Jeg tør ikke snakke med noen. Når jeg er ute er masken på. Det var så utrolig godt å komme hjem. Kunne ta den av. Være meg selv, 110% - selv om jeg ikke liker meg selv. Jeg orker ikke mer maske på lenge.

Mens jeg kjørte kom denne sangen. Den er så fin.

Kan høre på den hele tiden. Den er like hjerteskjærende hver gang. Jeg får så utrolig vondt inni meg hver gang jeg hører en rolig, fin sang. Det skjærer. Jeg får lyst til å hyle for full hals og gråte til øynene sprenger.

Jeg orker ikke noe lenger innlegg i dag. Jeg vet dette blir en natt uten mye søvn. Så får bare stålsette meg.

Komfortsone - Go Away

For en dag! I dag har jeg eksponert meg altfor mye for angsten. Jeg er så utslitt. At jeg ligger halv død på sofaen. Hadde jeg bare fått sove, nå! Det hadde vært deilig.

Det å gå en hel dag (nesten) ute blant folk. Ikke snakke med de. Men gå der. Rundt og titte. Det har vært så utrolig tøft. Jeg har flere ganger kjent på følelsen av at jeg bare ville nappe tak i genseren til gutten min og si "kan vi reise nå, jeg klarer ikke mer/orker ikke mer." Men nei. Jeg holdt ut. Det er et stort steg. Men at man skal bli så inni granskauen sliten. Det tærer jo på. Orker jo ikke dette hver dag. Kjenner på hele meg at jeg kommer til å være like sliten, om ikke mer, i morgen. Så jeg har bedt om en rolig og stille dag i morgen. Å jeg skal være ærlig. I natt blir det en sovepille. En dag som dette etter en natt med lite søvn og at man vet at om man ikke tar sovepille - så blir det enda en natt med lite søvn - det er slitsomt. Så om jeg i det hele tatt skal ha en sjanse til å komme meg ut av senga i morgen og orke å være tilstede. Da må det bli sånn.

Jeg har krysset min komfort sone noe så gæli i dag at jeg faktisk blir enda mer kvalm og uvel at tanken. Det er helt sykt og jeg kjenner det kommer til å bli lenge til neste gang. Ja, det er et "stort steg" - siden jeg har klart det. Overlevd. Ikke trakk meg. Ja, alt. Men det å gå hele dagen med hjertebank, kvalme, uvelhet, svimmelhet, uro, stressnakke, mageknip - ja, jeg kan fortsette med symptomene/tegnene. Dere skjønner tegninga. Det er så slitsomt. (Nå har jeg skrevet det mange ganger føler jeg, så dere har sikkert fått det med dere).

Det er så utrygt å gå utenfor komfortsonen. Mesteparten av tiden gjør alle sammen de samme tingene. Dag inn og dag ut. Vi har rutiner og arbeidsoppgaver vi føler oss trygge på. Livet føles komfortabelt og behagelig. Trygt og godt. Jeg liker det sånn. Jeg liker å være hjemme. Alene, eller med familien min. Det å bevege meg utenfor hjemmet eller utenfor hos oss gjør at jeg krysser komfortsonen. Gjør meg utrygg, redd og nervøs.

Fornuften vet at man må krysse den for å utvikle oss selv. Men jeg klarer ikke. Det er så slitsomt og ubehagelig. Vondt og nervøst. Når jeg krysser den får jeg det ikke godt med meg selv om depresjonen og tankene begynner for fult. Du er ikke verdt noe når du ikke kan bidra i samfunnet. Du kan like gjerne holde deg hjemme - så slipper folk å møte deg. Skjønne at du ikke er som andre. Tankene fortsetter og fortsetter. De hjelper meg ikke. Tvert imot.

Jeg velger det trygge fremfor det utrygge!

Nå skal jeg ligge på sofaen. Resten av kvelden. Skal ligge å ikke gjøre noen ting. I morgen er en ny dag. Håper å få sovet så lenge som mulig - på grunn av sovepilla. Gleder meg allerede.. ♥ SØVN ♥ er virkelig en ting jeg trenger nå!

Unbelievable - Head and Sleep

Det er utrolig å tenke på. Bloggen min er ikke mer en noen dager gammel og allerede har jeg opptil flere innlegg på "utkast". Altså påbegynt og lagret - ikke publisert enda. Å jeg har flere i tankene. Flere "overskrifter", temaer og meninger lagret. Jeg bare føler jeg må skrive om det. Ikke for alle andre sin del. Mer for min egen. Så jeg får tankene mine ned. Kan lese de istedenfor å tenke, føle og mene om de. At folk kan lese de er jo også bare positivt, på en måte. Kanskje de får mer forståelse?

Det er slitsomt å gå med tusen millioner tanker i hodet. De gnager og gnager. Føler hjenemassen har minket med kanskje 300 gram siste tiden. Det er utrolig. Tankene gjør at det går en spenning fra skuldrene og oppover nakken og videre til hodet også brer det seg utover hele hodet. Som om noen har trett en mega stram hatt over hele hodet ditt. Du kjenner pulsen slår (kanskje mer riktig å si dundrer) i hodet. Og gjør du noe som helst føles det ut som at det skal eksplodere. Alt dette gjør også til at man blir kvalm og uvel. Du orker ikke gjøre så mye - du får bare mer og mer vondt. Blir mer og mer uvel.

Jeg er sliten. Lettere sagt -utslitt-. Søvnen er crap og tilnærmet null. Jeg skal ærlig si jeg begynner å bli utrolig glad for sovepillene mine. Jeg kan ikke ta de hver natt, så jeg går hele tiden og gleder meg til de nettene hvor den skal taes. Da vet jeg at jeg får sove og jeg sover så godt. Jeg sover omtrent hele natten. Ulempen er at jeg da virkelig kjenner hvor sliten jeg er. Men den ene natten med søvn i ny og ne hjelper på sin måte. Dagen etterpå har jeg energi til å gå en liten tur, ta litt husarbeid og lignende. Dog trenger jeg alt fra 10 minutter til 1 time på å psyke meg opp og gjøre meg klar. Men jeg prøver vertfall. Så hvis ikke det er bra nok vet ikke jeg.

Hello - who are you? Have I met you before?

Jeg svinger ned på parkeringsplassen og aner fred og ingen fare. Etter litt leting finner jeg en ledig parkeringsplass og plasserer bilen fint og flott mellom de to strupene. I det bilen står rolig kjenner jeg hjertet begynner å hamre. Hardt. Det føles ut som det skal eksplodere. Gå i tusen knas. Allikevel stopper jeg bilen, finner veska mi og begynner å gå mot senteret. Allerede fra da jeg satt den ene foten utenfor bilen kjente jeg det. Prikninger og nummenhet - samme som når bena dine sovner. Det går fra tærne og oppover bena. Og fra fingrene og oppover armene. Tilslutt møttes det i brystet og gjorde hamringen enda værre. Jeg må stoppe opp. Trekke pusten ordentlig. Jeg kjenner kroppstemperaturen stiger - herregud - jeg kommer til å koke ihjel eller dø av et eksplodert hjertet. Jeg blir uvel, kvalm, klam og føler jeg må kaste opp. Jeg beveger meg sakte inn på senteret og idet jeg omtrent trår innenfor døra begynner jeg å se små vakre stjerner over alt. Er jeg i himmelen? Jeg føler ikke jeg har kontakt med kroppen min. Jeg svever. Prikningen stiger og jeg blir utrolig svimmel - stopper jeg ikke å gå nå kan jeg besvime. Jeg må stoppe. Prøver å trekke pusten ordentlig inn. Det går ikke. Det snører seg i halsen og jeg får ikke nok luft. Lukker jeg øynene kjennes det ut som at noen holder rundt halsen min. Jeg kan ikke lukke øynene. Det er for skummelt. Hva vil alle tro? Hva er det som skjer? Det blir enda vondere i brystet. Alle disse følelsene gjør meg redd. Alle følelsene på en gang. Hvorfor? Hva er dette? Jeg klarer ikke å kontrollere det. Må bare prøve så godt jeg kan å få nok luft. Tårene triller og jeg vil bare synke ned og forsvinne. Begynner å kjenne små tegn til skjelvinger. Jeg er redd. Utrolig redd.

(bilde lånt fra google)

Etter en stund begynner det verste å gå over. Jeg har fortsatt et hjerte som dundrer. Kvalmen. Klamheten. Svimmelheten og prikkningene/skjelvingen - men jeg får løpt igjennom senteret og gjort det jeg skal. Løp nærmest igjennom og var ute fort - veldig fort ! ! Livredd for at noen i det hele tatt skal stoppe meg og spørre om noe. Livredd for at noen jeg vet hvem er skal stoppe meg og lure. Livredd.

Når jeg kommer ut i bilen og får startet den slår det meg. Hei Angsten!

Den forsvinner ikke helt før jeg har kjørt i omtrent 5 minutter og nesten er hjemme!



Etter denne hendelsen har dette skjedd flere ganger. Noen ganger like kraftig og noen ganger noe mildere. Det er utrolig slitsomt. Og når dette skjer føles det ut som jeg har vært igjennom et kappløp på kanskje 45 minutter. Jeg er så sliten og svett etterpå. Energien er liksom tappet fra kroppen og uansett hvordan jeg prøver får jeg ikke energi tilbake før noen timer med hvile. Jeg får jo ikke sove noe særlig - så hvile på sofaen får duge.

Hverdagen nå . . .

Handler om ingen ting. Den handler om å blokkere ut de vonde tankene og følelsene. Den handler om å få tiden til å gå. Smertefritt. Den handler om å komme seg igjennom en og en dag, av gangen. Den handler om å vente. Vente på hva som vil skje fremover. Jeg har blitt henvist videre. Jeg venter på svar. Venter på en time. En time som kanskje kan gi noen få svar. Jeg vet ikke, men jeg håper!

Hverdagen nå handler om å prøve å få i meg nok mat. Ikke føle en skam og skyldfølelse om jeg har spist litt mer en dag. Som i går 05.06.12. Bakte muffins og de så super gode ut. Ville spise alle sammen. Følte jeg måtte. Begynte med en. En ble til to. Klarte ikke mer. Ble kjempe kvalm og ville spy. Endte opp med å spy opp det jeg hadde spist. Og etter det ville jeg ikke ha noe mat. Det eneste som fristet var min kalde Pepsi Max ♥ Det går ikke en dag uten at jeg føler skyld og skam etter jeg har spist. Det blir et eneste måltid om dagen, (som oftest) og det er middag. Da mye mindre enn andre - eller veldig mye mer. Uansett mengde blir jeg kvalm og vil spy. Hver dag kjemper jeg en kamp for å beholde maten og ikke la den komme i retur.

Det er et så ufattelig stort nederlag (for meg) å få det sort på hvitt. En psykologs meninger om situasjonen min. At jeg må videre og ordentlig inn i systemet. At det faktisk er noe galt med meg. Jeg er ikke som alle andre. Når jeg ikke er det? Hva er jeg da? Hva skal verden med meg? Har jeg noe her å gjøre? Jeg har aldri vært i denne situasjonen før og jeg vil jo ikke være i den. Jeg unner ingen å være i den. Hva som skjer videre vet jeg jo ikke - aner ikke prosedyrene på de forskjellige tingene. Ikke vet jeg 100 % eksakt hva som feiler meg heller, har jo lest henvisningen psykolog 1 sendte videre. Men ga meg liksom ikke så mye informasjon, annet enn det "overfladiske".

Hele fremtiden min er usikker. Hva vil skje? Hele livet mitt er en nedtur. Det var og er vondt å lese skrivet fra psykolog 1 med henvisningen videre. De kunne ikke hjelpe. Jeg trengte mer hjelp enn de kunne tilby. Ergo - det kan ta lang, lang tid. Det er så forbanna vondt å vite at fremtiden er så fordømt usikker. Vite at alt dette setter en stopper på livet mitt. Jeg kan ikke leve som "normalt". Jeg orker ikke, heller. Det er vanskelig. Hele tiden hilse på angsten. Hele tiden føle og kjenne depresjonen. Hele tiden føle seg kvalm når ordet mat blir nevnt eller man ser mat. Ikke klare å se gleden ved normale ting folk ellers ville ha strålet i flere dager for å ha sett, opplevd og følt.

Bare tanken på å for eksempel reise til en butikk eller å gå en tur gjør meg urolig. Å sitte i bilen er befriende, men når man svinger av og inn på parkeringsplassen foran en butikk, senter eller sted med mange folk begynner hjertepumpa for fult og angsten sier "hei, her er jeg". Hvorfor? Vet ikke. Men en rask handletur på ca 5 minutter føles ut som en heidundranes joggetur på sikkert 45 minutter. Og det forblir ikke kun med dundringen i brystet - om du trudde det. Les HER om det ene angstanfallet mitt

Det tærer på og måtte ta på seg en maske når man skal ut. Late som ting er bra. Prøve å unngå alle. Så du slipper at noen for eksempel stopper deg for å spørre om noe, si noe eller i det hele tatt bare det å ta kontakt eller smile til deg.

Jeg er så sliten ! ! !

Vekommen til meg!

Velkommen hit. Om du tror du har funnet en blogg hvor du skal få se masse bilder av bloggeren, tar du feil. Dette er for det første ikke en blogg om livets glade dager. Heller det stikk motsatte. Jeg kommer til å skrive om noe jeg føler blir uglesett, som mange ikke kan så mye om eller vet så mye om. Å på grunn av det ønsker jeg å være så anonym jeg kan være, på internett.

Bloggen er i hovedsak kun for min egen del, men jeg vet (kanskje med tiden) at folk vil finne denne og lese. Å da vil de kanskje få øynene opp. At alt som ikke står sort på hvitt er likt ute i verden. Les gjerne!

Det er alltid koselig med en kommentar eller to - det sette jeg pris på!